Eksamensoppgaver norsk muntlig vg3

Jeg har trukket modernismen på 1950-tallet. Jeg vil bygge svaret i fire deler: først plassere perioden, så forklare hovedtrekkene, så ta to konkrete tekster, og til slutt forklare den estetiske striden — tungetaledebatten. Først tid og kontekst. Vi er i Norge etter andre verdenskrig. Auschwitz er avdekket, Hiroshima er bombet — sivilisasjonen har vist at den kan tilintetgjøre seg selv. Den kalde krigen begynner, med atomtrusselen som permanent skygge. Det er bakteppet. Det er viktig å si at modernismen ikke er ny i 1950 — Hamsun og Obstfelder åpnet den allerede i 1890-årene. Men 1950-tallet er en ny bølge, og bakteppet er helt forskjellig. Forskjellen ligger der: 1890 handler om fremmedhet i den moderne byen, mens etterkrigsmodernismen handler om eksistensiell uro etter at sivilisasjonen produserte gasskamre. Hovedtrekkene. Tre punkter. Ett: brudd med fast form — diktene har frie vers, ingen rim. To: knapt og fragmentert språk — Hofmos linjer er nesten monotone. Tre: en eksistensiell grunntone, en sivilisasjonsmistillit som ikke ligner noe fra før. Mine to tekster: Hofmo og Jacobsen. Gunvor Hofmos «Det er ingen hverdag mer» fra 1948 er et programdikt. Den siterte linja — «det er ingen hverdag mer» — kommer igjen og igjen. Det er ikke privat sorg. Det er en konstatering på vegne av hele etterkrigsmodernismen. Hofmos venninne Ruth Maier ble drept i Auschwitz, og det ligger under hver linje. Gjentakelsen er hovedvirkemiddelet: språket kommer ikke videre, akkurat som sorgen ikke kommer videre. Rolf Jacobsens «Landskap med gravemaskiner» fra 1954 er det andre eksemplet. Diktet besjeler gravemaskinene — de «spiser av skogene mine», de slubrer, de vakler, som rovdyr som har slått seg ned i landskapet. Pronomenet «mine» er sentralt — naturen tilhører jeg-et, men er forsvarsløs mot maskinene. Det er etterkrigsmodernismens teknologipessimisme i konsentrert form. Tungetaledebatten 1954. Et viktig poeng å nevne: denne lyrikken var omdiskutert. Arnulf Øverland holdt et foredrag i Studentersamfundet med tittelen «Tungetale fra Parnasset», der han sa rett ut at modernistisk lyrikk var meningsløse stavelser. Det utløste den såkalte tungetaledebatten gjennom hele 50-tallet. Modernistene vant på sikt — etter midten av tiåret overtok de tidsskrifter, bokanmeldelser og pensum. Det er etterkrigsmodernismens litteraturhistoriske vendepunkt.

Jeg vil ta språkdebatten i tre etapper på 1800-tallet, så vise hvordan den fortsatte på 1900-tallet, og så være klar med et grundig svar om barokken. Første etappe: 1830-tallet. Striden står mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Wergeland vil fornorske språket og åpne litteraturen for vanlige folk. Welhaven vil bevare den dansk-skriftlige formen og det dannede borgerskapets språk. Striden er ikke bare grammatikk — den er politisk: hvem skal eie det norske offentlige rommet? Andre etappe: 1850-tallet. To løsninger dukker opp samtidig. Knud Knudsen vil fornorske dansk gradvis ovenfra — det blir senere bokmål. Ivar Aasen reiser rundt i landet, samler dialekter, og bygger et helt nytt skriftspråk nedenfra basert på folkemålet — det blir nynorsk. Det er to motsatte filosofier: reformere det vi har, eller bygge noe nytt fra folkemålet. Tredje etappe: 1885 — jamstillingsvedtaket. Stortinget bestemmer at landsmål og riksmål skal være likestilt i skole og forvaltning. Det er det første formelle vedtaket der bygdesamfunnets språk får offisiell verdi. Nå utblikket til 1900-tallet. Tanken om at de to skriftspråkene skulle smelte sammen til ett samnorsk-språk drev rettskrivningsreformene i 1917, 1938 og 1959. Reformene møtte hard motstand, særlig fra riksmålsbevegelsen, og i 1981 la Stortinget samnorskprosjektet stille i graven. Dagens politikk er at bokmål og nynorsk er to likeverdige skriftspråk. Nå til sensorspørsmålet om barokken. Barokken i Norge er ca. 1600–1700. Tre tematiske kjennetegn: vanitas — alt jordisk er forfengelighet og forgjengelighet; memento mori — husk at du skal dø; og kontrasten mellom det jordiske og det himmelske, ofte uttrykt gjennom antiteser («tid og evighet», «liv og død»). To forfattere. Petter Dass, presten i Nordland, skrev Nordlands Trompet på slutten av 1600-tallet — et langt landskaps- og folkdikt som under en barokk grunntone beskriver landet og folket. Salmene hans, blant annet Herre Gud, ditt dyre navn og ære, har stadig festsalmestatus. Den andre er Dorothe Engelbretsdatter, en av Nordens første profesjonelle kvinnelige diktere, kjent for Siælens Sang-Offer (1678) — salmer som henter kraften sin fra både sorgen og trøsten i den lutherske troen. Formen er gjennomgående barokk: lange setninger, mange bilder, prakt og pomp i tjeneste for et alvorlig budskap. Det er kontrasten til opplysningstidens klare prosa som kommer like etter.

Jeg har trukket norrøn litteratur, og jeg vil bygge svaret i fire deler: først litt kontekst, så «Håvamål» som eddadikt, så Soga om Gunnlaug Ormstunge som islendingesaga, og til slutt en kobling mellom dem. Kontekst først. Norrøn litteratur er diktet i vikingtiden — ca. 800 til 1050 — men skrevet ned mye senere, på Island på 1200-tallet. Det betyr at den som diktet stoffet ofte var hedensk og trodde på Tor og Odin, mens den som skrev det ned var kristen, gjerne en prest eller munk. Tekstene er på norrønt, men skrevet med det latinske alfabetet — runene ble ikke brukt til litteratur. Det finnes tre hovedsjangre: eddadikt, skaldekvad og sagalitteratur. Tekst én: «Håvamål». Dette er et eddadikt, samlet i håndskriftet Codex Regius som ble skrevet ned rundt 1270. «Håvamål» betyr «den høyes tale» — den høye er Odin. Diktet består av 164 strofer med moralske leveregler. Den mest berømte strofen handler om ettermæle: «Fe dør, frender dør, en sjøl dør på samme vis; jeg vet ett som aldri dør, dom over hver en død.» Alt dør, men ryktet ditt lever videre. Dette er kjernen i hele det norrøne verdisystemet. Strofeformen heter ljodahått, og diktet bruker stavrim — allitterasjon, ikke enderim — som er typisk for all norrøn poesi. Tekst to: Soga om Gunnlaug Ormstunge. En typisk islendingesaga om en trekantkonflikt mellom skalden Gunnlaug, skalden Ravn og kvinnen Helga. Sagaen viser flere kjennetegn på sagastilen samtidig. Den åpner med en lang slektsoppramsing — «Torstein var sønn av Egil, sønn av Skallagrim ...» — fordi familien er identiteten i norrønt samfunn. Vi får skjebnetroen vist gjennom Torsteins drøm om en svane, to ørner som slåss og en falk som stikker av — som speiler nøyaktig det som skal skje med Helga, Gunnlaug, Ravn og Torkjell. Fortelleren er autoral og refererende — vi får aldri vite hva personene tenker, bare hva de gjør og sier. Tonen er underdreven: Gunnlaug ligger blødende fra et dødelig sår og sier kort: «Ille svek du meg nå, og umandig for du fram mot meg som trodde deg.» Dramatisk handling, nøkternt språk. Konflikten dreier seg om ære, og det er sagaens motor. Den starter med en ordveksling foran kongen av Sverige — Ravn glemmer seg og dikter en flokk i stedet for en dråpe, og Gunnlaug påpeker feilen offentlig. Æren spiraler rulles, og ender med to holmganger der begge mennene til slutt dør. Koblingen mellom «Håvamål» og Gunnlaug-sagaen er åpenbar når man ser den: Ettermæle-strofen i «Håvamål» forklarer hvorfor sagahelten Gunnlaug aldri gir seg — bedre å dø ærefullt enn å overleve i skam. Verdisystemet ligger i diktet; konsekvensen leves ut i sagaen. Til slutt: Sagaene ble skrevet ned i en tid da Norge hadde tett kontakt med Frankrike, og trekantdramaet i Gunnlaug minner mye om Tristan og Isolde. Sannsynligvis er islendingesagaene en blanding av norrønt muntlig stoff og europeisk litterær påvirkning fra 1200-tallet.